Vigelandsparken er verdens største skulpturpark laget av en enkelt kunstner, og er Norges mest besøkte attraksjon med mellom én og to millioner besøkende i året. Den er åpen døgnet rundt, og det er gratis adgang. Lokalbefolkningen kaller den sjelden Vigelandsparken; for dem er den rett og slett Frognerparken, den større parken som omgir den.
Historien begynner med en boligstrid. I 1921 bestemte Oslo kommune seg for å rive bygningen der billedhuggeren Gustav Vigeland bodde og arbeidet, for å gi plass til et bibliotek. Etter en langvarig kamp tilbød kommunen ham en avtale: et splitter nytt atelier og en leilighet i Nobels gate, i bytte mot alle kunstverkene han skulle skape resten av livet. Vigeland takket ja. Han flyttet inn i løpet av 1924 og gikk straks i gang med å utforme en enorm skulpturinstallasjon til Frognerparken. Han arbeidet som besatt med den frem til sin død i 1943. Installasjonen var for det meste ferdig i 1949, men den representerer over førti års kreativt arbeid.
Parken inneholder 212 skulpturer i bronse, granitt og smijern, med over 600 individuelle figurer. De er plassert langs en 850 meter lang akse som går fra hovedporten gjennom broen, forbi fontenen, opp til Monolittplatået og ender ved Livshjulet.
Broen er omkranset av 58 bronsefigurer, skulpturert mellom 1925 og 1933. De viser mennesker i alle livets faser og med alle slags følelser: kjempende, omfavnende, lekende, sørgende. Den mest fotograferte er Sinnataggen, den sinte gutten, et lite barn midt i et raserianfall med knyttede never. Han har blitt gnidd så ofte av besøkende at venstrehånden hans er polert i gull.
Bortenfor broen ligger fontenen. Vigeland tegnet den opprinnelig til Eidsvolls plass foran Stortinget, men de planene gikk i vasken, og fontenen ble i stedet en del av parken. Seks gigantiske bronsemenn spenner seg under vekten av et massivt basseng som vannet fosser ned fra. Rundt bassenget står tjue bronsetrær, hvert av dem flettet sammen med menneskefigurer fra spedbarn til død: vann som gir liv, livets tre, syklusen fra begynnelse til slutt. Gulvet rundt fontenen er en labyrint av svart og hvit granitt, en av de største mosaikkene i Skandinavia.
Parkens midtpunkt er Monolitten, en over 17 meter høy enkeltsøyle av granitt med 121 sammenflettede menneskefigurer som kjemper seg oppover. Det er her skillet mellom kunstneren Vigeland og mennene som bygget hans visjon, er viktigst. Vigeland skapte alle designene som gipsmodeller i full skala. Han hugget aldri granitten selv. Den enorme blokken ble sprengt ut fra et steinbrudd ved Hov i Iddefjorden 4. april 1922. Den ble fløtet på to lektere til Oslo og deretter slept gjennom byens gater med en gjennomsnittsfart på seks meter i timen, en reise som varte fra september 1926 til februar 1927. Tre steinhuggere brukte deretter fjorten år på å overføre Vigelands gipsdesign til steinen: dansken Karl Kjær, svensken Nils Jönsson og nordmannen Ivar Broe. De var ferdige i 1943, samme år som Vigeland døde. Han fikk aldri se den ferdige Monolitten avduket for publikum.
Parkens smijernsporter er verdt et blikk på veien inn. Den nedre halvdelen har dragelignende figurer hentet fra norrøn mytologi, mens de øvre delene er i art deco-stil, noe som gjenspeiler moten på 1930-tallet da Vigeland fullførte dem.
På varme sommerdager fylles Frognerparken av folk som soler seg, griller og leker. Skulpturinstallasjonen er bare en del av et mye større grøntområde. Hvis du vil ha parken for deg selv, bør du komme tidlig om morgenen eller etter mørkets frembrudd, når skulpturene er opplyst og folkemengden er borte.
Historien begynner med en boligstrid. I 1921 bestemte Oslo kommune seg for å rive bygningen der billedhuggeren Gustav Vigeland bodde og arbeidet, for å gi plass til et bibliotek. Etter en langvarig kamp tilbød kommunen ham en avtale: et splitter nytt atelier og en leilighet i Nobels gate, i bytte mot alle kunstverkene han skulle skape resten av livet. Vigeland takket ja. Han flyttet inn i løpet av 1924 og gikk straks i gang med å utforme en enorm skulpturinstallasjon til Frognerparken. Han arbeidet som besatt med den frem til sin død i 1943. Installasjonen var for det meste ferdig i 1949, men den representerer over førti års kreativt arbeid.
Parken inneholder 212 skulpturer i bronse, granitt og smijern, med over 600 individuelle figurer. De er plassert langs en 850 meter lang akse som går fra hovedporten gjennom broen, forbi fontenen, opp til Monolittplatået og ender ved Livshjulet.
Broen er omkranset av 58 bronsefigurer, skulpturert mellom 1925 og 1933. De viser mennesker i alle livets faser og med alle slags følelser: kjempende, omfavnende, lekende, sørgende. Den mest fotograferte er Sinnataggen, den sinte gutten, et lite barn midt i et raserianfall med knyttede never. Han har blitt gnidd så ofte av besøkende at venstrehånden hans er polert i gull.
Bortenfor broen ligger fontenen. Vigeland tegnet den opprinnelig til Eidsvolls plass foran Stortinget, men de planene gikk i vasken, og fontenen ble i stedet en del av parken. Seks gigantiske bronsemenn spenner seg under vekten av et massivt basseng som vannet fosser ned fra. Rundt bassenget står tjue bronsetrær, hvert av dem flettet sammen med menneskefigurer fra spedbarn til død: vann som gir liv, livets tre, syklusen fra begynnelse til slutt. Gulvet rundt fontenen er en labyrint av svart og hvit granitt, en av de største mosaikkene i Skandinavia.
Parkens midtpunkt er Monolitten, en over 17 meter høy enkeltsøyle av granitt med 121 sammenflettede menneskefigurer som kjemper seg oppover. Det er her skillet mellom kunstneren Vigeland og mennene som bygget hans visjon, er viktigst. Vigeland skapte alle designene som gipsmodeller i full skala. Han hugget aldri granitten selv. Den enorme blokken ble sprengt ut fra et steinbrudd ved Hov i Iddefjorden 4. april 1922. Den ble fløtet på to lektere til Oslo og deretter slept gjennom byens gater med en gjennomsnittsfart på seks meter i timen, en reise som varte fra september 1926 til februar 1927. Tre steinhuggere brukte deretter fjorten år på å overføre Vigelands gipsdesign til steinen: dansken Karl Kjær, svensken Nils Jönsson og nordmannen Ivar Broe. De var ferdige i 1943, samme år som Vigeland døde. Han fikk aldri se den ferdige Monolitten avduket for publikum.
Parkens smijernsporter er verdt et blikk på veien inn. Den nedre halvdelen har dragelignende figurer hentet fra norrøn mytologi, mens de øvre delene er i art deco-stil, noe som gjenspeiler moten på 1930-tallet da Vigeland fullførte dem.
På varme sommerdager fylles Frognerparken av folk som soler seg, griller og leker. Skulpturinstallasjonen er bare en del av et mye større grøntområde. Hvis du vil ha parken for deg selv, bør du komme tidlig om morgenen eller etter mørkets frembrudd, når skulpturene er opplyst og folkemengden er borte.
