Geiranger er en liten landsby innerst i Geirangerfjorden, som sammen med Nærøyfjorden kom på UNESCOs verdensarvliste i 2005. Her bor det rundt 250 mennesker året rundt. Om sommeren eksploderer antallet, da opptil 700 000 turister besøker stedet hvert år. På travle dager kan flere cruiseskip legge til kai samtidig, med tusenvis av passasjerer i land. Det kan være 30 ganger så mange som den lokale befolkningen på én formiddag.
Turismen her er ikke noe nytt. De første turistene ankom i 1869, da en britisk familie seilte inn med sin private yacht. I 1888 var rundt 39 cruiseskip på besøk hver sommer. I 1890-årene ankom keiser Wilhelm den andre. Han ble så betatt av fjorden at han kom tilbake nesten hver sommer frem til første verdenskrig brøt ut. Besøkene hans satte Geiranger på kartet for europeiske aristokrater og velstående reisende.
Før veien ble bygget, var Geiranger nesten helt isolert. Alt gikk over vann. Geirangerveien over fjellet sto ferdig i 1889, og det forandret alt. I løpet av et tiår hadde bygda forvandlet seg fra et avsidesliggende jordbrukssamfunn til et skikkelig turistmål.
Den hvite kirken i åssiden er fra 1842. Det er en åttekantet tømmerbygning med plass til rundt 200 personer. Det har ligget en kirke på dette stedet siden rundt 1450.
Det de fleste besøkende ikke vet, er at Geiranger lever under en reell trussel. Fjellet Åkerneset, lenger oppe i fjorden, har en sprekk som vokser med opptil 15 centimeter per år. Hvis fjellsiden raser ut i fjorden, kan det utløse en bølge på opptil 80 meter. Bygda ligger rundt 30 meter over havet. Det er et av de mest overvåkede fjellene i verden, og det finnes et system for tidlig varsling. Den norske katastrofefilmen Bølgen fra 2015 er basert på nettopp dette scenariet.
Geirangelva renner rett gjennom bygda og ut i fjorden. Går du langs den, finner du Geiranger Sjokolade, en sjokoladebutikk i et gammelt naust. Verdt et stopp.
