Gamle Strynefjellsvegen er en av de eldste turistveiene i Norge. Den strekker seg over 27 km mellom Grotli og Videsæter, og er i dag utpekt som en nasjonal turistvei. Men før den fikk alle disse betegnelsene, var dette ganske enkelt den eneste kjørbare veien som forbant Øst-Norge med Nordfjordkysten.
Beslutningen om å bygge veien ble tatt i 1881. Landsbyene på begge sider av fjellene hadde vokst, og de gamle ridestiene som ble brukt av hester og reisende til fots, var ikke lenger tilstrekkelige. Turismen var også i ferd med å ta seg opp, og begge sider ønsket en skikkelig vei.
Byggingen startet i 1889 og tok fem år. Arbeiderne var lokale menn fra Skjåk og de omkringliggende dalene, sammen med svenske arbeidere og bygningsarbeidere fra Gudbrandsdalen. De jobbet ti timer om dagen og bygde for hånd i den stilen som var typisk for den tiden – det som kalles en chaussée-vei. Muringen man fremdeles ser langs veien i dag, de omhyggelig murede murene og de lange rekker med støttesteiner, ble alt utført for hånd. Støttesteinene fungerte som barrierer for å hindre at hester og vogner skulle rulle utfor kanten.
Veien ble ferdigstilt i 1894. Ved fylkesgrensen, der veien krysser Langvatnet , står det en steinmarkør med inngravert årstallet 1894 og de gamle fylkesnavnene:«Nordre Bergenhus Amt» på vestsiden og«Kristians Amt» på østsiden. Disse navnene har ikke vært i bruk på over et århundre, men steinen står fortsatt der.
Gjennom det meste av det 20. århundret var dette den eneste veien mellom Skjåk og Stryn. Veien stiger til 1 139 meter på sitt høyeste punkt nær Vassvendtjønnin-sjøene , som ligger rett på vannskillet. Vann som faller på den ene siden havner i fjordene, mens vannet på den andre siden renner østover.
I de tidlige årene ble veien stengt hver vinter på grunn av snø. Å rydde den var en enorm innsats. Helt frem til 1950-årene ryddet så mange som hundre arbeidere på hver side veien for hånd med spader. Det gir deg en idé om hvor mye snø som faller her oppe.
Alt endret seg i 1977 da den moderne Rv 15 åpnet, en vei som går gjennom tre tunneler og gir tilgang hele året mellom Skjåk og Stryn. Den gamle veien var ikke lenger nødvendig for daglig trafikk. Den kunne ha blitt glemt, men i stedet ble den anerkjent for det den hadde blitt – et stykke veibyggingshistorie som går gjennom et ekstraordinært fjellandskap.
I 1997 ble den utpekt som turistrute, og i 2003 ble den oppgradert til nasjonal turistvei. Selve veien ble fredet som kulturminne i 2009.
I dag er Gamle Strynefjellsvegen offisielt fylkesvei 258. Den er kun åpen om sommeren, vanligvis fra rundt juni til oktober, avhengig av snøforholdene. På Grotli-siden er veien grusvei i omtrent 17 km, mens den på Videsæter-siden er asfaltert de resterende 10 km. Fylkesgrensen ved Langvatnet markerer omtrent der veidekket skifter. Veien er smal hele veien, vanligvis mellom 3,5 og 4,5 meter bred. Det er kjøretøybegrensninger på Grotli-strekningen : maksimalt 8 meter lengde og 8 tonn per aksel. Så hvis du kjører en stor bobil eller trekker en campingvogn, er ikke denne veien noe for deg.
Landskapet endrer seg dramatisk langs ruten. På Grotli-siden finner du de typiske, avrundede, isbre-slipte formene som istiden har etterlatt seg. Det er åpent høyfjellsterreng med turkise fjellvann. Mot Videsæter blir landskapet brattere og mer alpint, med dypere daler som faller bratt ned.
Sør for veien kan du se Tystigbreen , som egentlig er en arm av den enorme Jostedalsbreen, Europas største isbre. Denne isbreen er også grunnen til at det finnes et sommerskisenter langs veien.
På Videsæter-siden av veien passerer du to bemerkelsesverdige fosser. Videfossen har et eget utsiktspunkt designet av arkitektene Jensen & Skodvin i 1997. Vannet har en karakteristisk blågrønn farge. Nær bunnen av veien, like utenfor grensen til den naturskjønne ruten, ligger Øvstefossen, som styrter ned i Hjelledalen. Det går en 200 meter lang gangsti med stålrekkverk som fører til utsiktspunktene. Parkeringen ligger rett ved riksvei 15, omtrent 350 meter fra avkjøringen til Gamle Strynefjellsvegen.
En historisk detalj som det er lett å overse: nær Videsæter-enden ligger en gammel steinbuebro kalt Jøl bru, som stammer fra 1883 – den er altså eldre enn selve veien. Da den moderne veien ble bygget ved siden av, ble den gamle broen noe skjult. Det er planer om et nytt utsiktspunkt for å gjøre dette stykket veibyggingshåndverk synlig igjen.
Det er svært populært å sykle på Gamle Strynefjellsvegen. Mange syklister starter fra Grotli-siden for å få gruspartiet unna på den mildere stigningen og nyte den asfalterte nedkjøringen med fossene og utsikten som åpner seg foran dem. Men det fungerer i begge retninger.
Veien er også verdt et besøk om høsten, når bjørkene blir gule og oransje mot den grå fjellveggen. Men uansett når du kommer, bør du sjekke om veien er åpen før du drar. Snø kan stenge veien tidlig, og noen år kan de høyere delene forbli stengt langt ut i juli.
