Kjøreturen over Valdresflya, et av de mest imponerende høyfjellsplatåene i Norge. Veien når 1389 meter på sitt høyeste punkt, noe som gjør dette til Norges nest høyeste fjellpass etter Sognefjellet.
Landskapet her er ulikt noe annet du vil oppleve på bilferd i landet. Det er en vidstrakt, åpen slette av stein, mose og små innsjøer, alt formet av isbreer for tusenvis av år siden. Steinblokkene som ligger spredt over platået ble ført hit av isen og falt ned da den smeltet. På en klar dag kan du se dusinvis av topper i Jotunheimen mot vest, mange over 2000 meter. Hvis du er her om sommeren og tenker på å gå av veien, må du være oppmerksom på at store deler av platået er myrlendt. Det er en grunn til at det er gangbroer på de merkede stiene.
Det tok flere tiår å bygge denne veien. Planleggingen startet på 1920-tallet, men hovedarbeidet ble utført på slutten av 1930-tallet. Et budsjettdokument fra 1936 forklarte hvorfor dette var viktig: på den tiden fantes det ingen veiforbindelse mellom Vestlandet og Trøndelag , bortsett fra den enorme omveien via Lærdal og Filefjell. Denne ruten skulle endelig knytte Valdres og Gudbrandsdalen direkte sammen. Veien ble ferdigstilt i 1953.
Interessant nok fantes det også planer om å bygge en jernbane over dette platået. Etter første verdenskrig nedsatte Bergen en komité for å undersøke en tverrlandsforbindelse mellom Bergensbanen og Dovrebanen . Tanken var å unngå den lange omveien via Oslo når man reiste mellom Bergen og Trondheim. Den foreslåtte linjen skulle ha gått fra Torpo i Hallingdal, tvers over fjellene for å koble seg til Valdresbanen ved Fagernes. Derfra skulle den fortsette gjennom Øystre Slidre, over platået nær Vinster-sjøene og ned til Gudbrandsdalen. Men jernbanekommisjonen konkluderte på 1920-tallet med at trafikken ganske enkelt ikke ville rettferdiggjøre de enorme kostnadene. Saken ble tatt opp igjen i 1946 og 1956, men det ble ikke noe av. I dag fyller veien den samme strategiske funksjonen.
Høysletten kan være barsk. Om vinteren gjør snø og vind det umulig å holde veien åpen, så den stenges normalt fra midten av desember til påske. Det pågår diskusjoner om å holde den åpen hele året, noe som ville spare lastebilsjåførene 115 kilometer mellom E6 og E16, men kostnadene ved snørydding og snøskredbeskyttelse har så langt vært for høye. Selv når den er åpen, er veien ofte stengt om natten om våren og høsten, fra kl. 08.00 til 20.00. Sjekk veistatusen før du reiser.
Om våren, fra april til begynnelsen av juni, er dette et av Norges mest populære områder for skiturer. Høyden gjør at snøen ligger lenge, og du kan nå flere 2000-meterstopper direkte fra veien. Rasletinden på 2105 meter er den klassiske turen – det er en relativt enkel klatring på turski, og fra toppen kan du fortsette til flere andre topper, blant annet Mugna og Kalvehøgde-massivet . Forholdene holder seg ofte helt til begynnelsen av juni.
Høysletten er også et paradis for kiteskiing. Det vidstrakte, åpne terrenget og de pålitelige vindforholdene gjør Valdresflya til et av Norges beste steder for denne sporten. Her kan man kjøre kiteski fra november til juni i et godt år – i praksis så lenge det ligger snø og veien er farbar. Området rundt Bygdin har til og med en egen kiteskole. Fjellene Bitihorn og Synshorn danner en naturlig vindtunnel som gir spesielt gode forhold. Noen erfarne kitere bruker drakene sine til å klatre opp til topper som Rasletinden og deretter ski ned igjen.
Hold øynene åpne for reinsdyr på veien – de tar ikke alltid hensyn til trafikken.
Det finnes flere stoppesteder langs ruten. Flye 1389 er en kafé og et servicebygg på det høyeste punktet, tegnet av arkitekten Knut Hjeltnes. Bygningen er kledd i furu som sakte vil bli grå og smelte inn i landskapet. Den drives av DNT og serverer lokal mat fra Valdres og Gudbrandsdalen. Her finnes det også en ladestasjon for elbiler – et godt eksempel på at man i Norge nå finner flere ladepunkter enn bensinstasjoner, selv på et avsidesliggende fjellplatå på 1389 meter.
På Steinplassen finner du en kunstinstallasjon kalt «Rock on Top of Another Rock» av de sveitsiske kunstnerne Peter Fischli og David Weiss. Den ser akkurat ut som navnet tilsier – og det er poenget. Den etterligner tradisjonen med å bygge steinvarder i fjellet.
Utsiktspunktene ved Rjupa og Vargbakkane har begge parkeringsplasser og flott utsikt. Fra Rjupa ser man sørover mot Vinstervatn og mot Bitihorn. Fra Vargbakkane ser man nordover mot Jotunheimen-toppene , Knutshøe og Besseggen-ryggen .
Dette er en av 18 nasjonale turistveier i Norge. Men ærlig talt ville platået vært imponerende selv uten noen offisiell betegnelse. Du kan stoppe nesten hvor som helst og gå inn i fjellet – bare pass på hvor du trår om sommeren. Om våren, når veien først åpnes, kan snøveggene på begge sider være flere meter høye – det føles som å kjøre gjennom en hvit tunnel.
