Driften av smelteverkene i Røros krevde enorme mengder vannkraft for å drive vannhjulene, blåsebelgene og de tunge hammerne. Kobberverket var heldig som hadde Glomma, Norges lengste elv, som renner gjennom regionen, men selv det var ikke alltid nok. For å sikre en jevn vannforsyning bygde selskapet en rekke demninger på tvers av Hitterdal- og Hadal-dalene.
Djupsjø- og Hittersjø-demningene, som kan ses langs riksvei 31, holdt tilbake vann som ble sluppet ut i kontrollerte strømmer til hovedsmelteverket på Malmplassen. Lenger nord sikret Torresdal-demningen ved enden av Rambergsjøen vann til fløting av tømmer fra Femunden. Vannforvaltningen var en stadig hodepine: i 1759 brast demningen ved Tallsjøen i Tolga, og flommen var kraftig nok til å feie bort hele smelteverket nedstrøms.
Disse dammene inngår i UNESCOs verdensarvliste og er anerkjent som avgjørende industriell infrastruktur som holdt kobberverket i drift i over tre århundrer. De viser hvordan gruvedriften i denne regionen ikke bare handlet om å grave ut malm, men også om å kontrollere et helt landskap preget av vann, tømmer og transport.
Djupsjø- og Hittersjø-demningene, som kan ses langs riksvei 31, holdt tilbake vann som ble sluppet ut i kontrollerte strømmer til hovedsmelteverket på Malmplassen. Lenger nord sikret Torresdal-demningen ved enden av Rambergsjøen vann til fløting av tømmer fra Femunden. Vannforvaltningen var en stadig hodepine: i 1759 brast demningen ved Tallsjøen i Tolga, og flommen var kraftig nok til å feie bort hele smelteverket nedstrøms.
Disse dammene inngår i UNESCOs verdensarvliste og er anerkjent som avgjørende industriell infrastruktur som holdt kobberverket i drift i over tre århundrer. De viser hvordan gruvedriften i denne regionen ikke bare handlet om å grave ut malm, men også om å kontrollere et helt landskap preget av vann, tømmer og transport.
