Røros eksisterer på grunn av et reinsdyr. Ifølge sagnet skjøt en jeger et rådyr i 1644, og da det flyktet såret gjennom mosen, skrapte klauvene fram en skinnende stein under: kobbermalm. Den dansk-norske kronen ga gruveprivilegier og trakk en sirkel rundt området som ble kalt Circumferensen: Alt innenfor sirkelen, hvert tre, hvert fossefall, hvert menneskes arbeid, tilhørte kobberverket. I 333 år var gruvene i drift, gjennom iskalde vintre med temperaturer under 50 minusgrader, gjennom en svensk invasjon som brente hele byen ned til grunnen i 1679, og gjennom århundrer med slitsomt arbeid under bakken. Kobberverket gikk til slutt konkurs i 1977.
Det som overlevde, er bemerkelsesverdig. Omtrent 2000 trehus fra 1600- til 1800-tallet står fortsatt, og mange av dem er bebodd og brukes i dag. De mørke, tjærede gruvearbeiderhusene langs Sleggveien og de større direktørboligene rundt kirketorget forteller historien om en by der klasseskillene var bygget inn i arkitekturen. Bergstadens Ziir, steinkirken som sto ferdig i 1784, er med sine 1600 sitteplasser en av de største i Norge. Kobberverket betalte for den: 23 000 riksdaler, noe som tilsvarer den samlede årslønnen til 425 gruvearbeidere. UNESCO satte Røros på verdensarvlisten i 1980, og i 2010 ble listen utvidet til også å omfatte Sirkumferensen og det omkringliggende kulturlandskapet.
Røros har gjenoppfunnet seg selv rundt mat og håndverk. Rørosmeieriet, det lokale meierisamvirket, produserer smør og rømme etter tradisjonelle dyrkingsmetoder som har vunnet internasjonal anerkjennelse. Det årlige julemarkedet, som har vært arrangert siden 1854, trekker titusenvis av besøkende til tregatene i begynnelsen av desember. Byen har også et samisk samfunn med dype røtter i reindriften i de omkringliggende fjellene. Vinteren her er ikke en årstid, men en tilstand: Røros har den sørnorske kulderekorden på minus 50,4 grader Celsius, målt 13. januar 1914.
Det som overlevde, er bemerkelsesverdig. Omtrent 2000 trehus fra 1600- til 1800-tallet står fortsatt, og mange av dem er bebodd og brukes i dag. De mørke, tjærede gruvearbeiderhusene langs Sleggveien og de større direktørboligene rundt kirketorget forteller historien om en by der klasseskillene var bygget inn i arkitekturen. Bergstadens Ziir, steinkirken som sto ferdig i 1784, er med sine 1600 sitteplasser en av de største i Norge. Kobberverket betalte for den: 23 000 riksdaler, noe som tilsvarer den samlede årslønnen til 425 gruvearbeidere. UNESCO satte Røros på verdensarvlisten i 1980, og i 2010 ble listen utvidet til også å omfatte Sirkumferensen og det omkringliggende kulturlandskapet.
Røros har gjenoppfunnet seg selv rundt mat og håndverk. Rørosmeieriet, det lokale meierisamvirket, produserer smør og rømme etter tradisjonelle dyrkingsmetoder som har vunnet internasjonal anerkjennelse. Det årlige julemarkedet, som har vært arrangert siden 1854, trekker titusenvis av besøkende til tregatene i begynnelsen av desember. Byen har også et samisk samfunn med dype røtter i reindriften i de omkringliggende fjellene. Vinteren her er ikke en årstid, men en tilstand: Røros har den sørnorske kulderekorden på minus 50,4 grader Celsius, målt 13. januar 1914.
