Under andre verdenskrig ble Trandumskogen Norges største henrettelsessted. Mellom 1942 og 1944 skjøt de tyske okkupantene 194 mennesker i denne skogen: 173 nordmenn, 15 sovjetiske krigsfanger og 6 britiske soldater. De fleste norske ofrene var blitt dømt av tyske militærdomstoler for motstandsarbeid eller forsøk på å flykte fra landet. Trettisju ble drept uten rettssak. Blant de britiske ofrene var menn som hadde vært involvert i sabotasjen mot tungtvannsanlegget på Vemork og et angrep på slagskipet Tirpitz.
Ved siden av henrettelsesstedet bygde tyskerne en skytterbane for stridsvogner med åtte massive betongvegger, hver opptil ti meter høye, plassert langs en 300 meter lang bane. Veggene hadde en dobbel funksjon: de ble brukt til artilleritrening og som lyddempere for å skjule skuddene. De første massegravene ble oppdaget 17. mai 1945, på Norges nasjonaldag, bare noen dager etter frigjøringen.
Et minnesmerke i granitt, laget av billedhuggeren Per Palle Storm, ble avduket av kronprins Olav i 1954. Her er alle navnene oppført på norsk, engelsk og russisk. Betongveggene på stridsvognsskytterbanen står fortsatt, og skogen er fritt tilgjengelig for turgåing.
Ved siden av henrettelsesstedet bygde tyskerne en skytterbane for stridsvogner med åtte massive betongvegger, hver opptil ti meter høye, plassert langs en 300 meter lang bane. Veggene hadde en dobbel funksjon: de ble brukt til artilleritrening og som lyddempere for å skjule skuddene. De første massegravene ble oppdaget 17. mai 1945, på Norges nasjonaldag, bare noen dager etter frigjøringen.
Et minnesmerke i granitt, laget av billedhuggeren Per Palle Storm, ble avduket av kronprins Olav i 1954. Her er alle navnene oppført på norsk, engelsk og russisk. Betongveggene på stridsvognsskytterbanen står fortsatt, og skogen er fritt tilgjengelig for turgåing.
