Kobbersmelteverkene i Røros forbrukte enorme mengder trekull, og produksjonen av trekull krevde tømmer. På 1700-tallet var skogene nærmest byen uttømt, så kobberverkene bygde et genialt nettverk av tømmerkanaler og renn for å fløte tømmerstokker fra det avsidesliggende Femunden-området til Feragsjøen, der de kunne bearbeides til trekull til smeltehusene.
Systemet, kjent som tømmerrennene, besto av håndgravde kanaler, trekanaler og steinbelagte strekninger som ledet tømmeret gjennom landskapet mellom de to innsjøene. Vedlikeholdet av kanalene var et kontinuerlig arbeid: Vårflommene kunne ødelegge deler av systemet over natten, og den korte fløtesesongen gjorde at hver dag telte. Arbeiderne bodde i enkle hytter langs ruten i fløtesesongen.
Deler av kanalsystemet er restaurert og kan i dag vandres langs, noe som gir et innblikk i den industrielle infrastrukturen som holdt Røros i gang i over 300 år. Området er en del av UNESCOs verdensarvsted «GruvebyenRøros og omegn», som i 2010 ble utvidet til å omfatte det omkringliggende landskapet som støttet gruvedriften.
Systemet, kjent som tømmerrennene, besto av håndgravde kanaler, trekanaler og steinbelagte strekninger som ledet tømmeret gjennom landskapet mellom de to innsjøene. Vedlikeholdet av kanalene var et kontinuerlig arbeid: Vårflommene kunne ødelegge deler av systemet over natten, og den korte fløtesesongen gjorde at hver dag telte. Arbeiderne bodde i enkle hytter langs ruten i fløtesesongen.
Deler av kanalsystemet er restaurert og kan i dag vandres langs, noe som gir et innblikk i den industrielle infrastrukturen som holdt Røros i gang i over 300 år. Området er en del av UNESCOs verdensarvsted «GruvebyenRøros og omegn», som i 2010 ble utvidet til å omfatte det omkringliggende landskapet som støttet gruvedriften.
