Storheia er Europas største vindpark på land. Åtti turbiner, 288 megawatt, bygget mellom 2016 og 2020 på fjellplatået over Fosen-kysten. Sammen med Roan vindpark lenger nord står 151 turbiner langs fjellryggene på denne halvøya. De er også ulovlige.
Den 11. oktober 2021 avgjorde Høyesterett enstemmig at konsesjonene for begge vindparkene var ugyldige. Turbinene ødelegger viktig vinterbeite for sørsamiske reindriftsutøvere, noe som krenker deres rett til å utøve sin kultur i henhold til FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Det var første gang Norges høyeste domstol avviste et industriprosjekt på grunnlag av urfolksrettigheter. Kjennelsen var entydig: ingen dissens, ingen forbehold.
Før kjennelsen hevdet vindparkutbyggerne at reinsdyr og vindturbiner kunne sameksistere. Tidlige studier av halvt tamme reinsdyr i små innhegninger nær vindturbiner viste rask tilvenning, og bilder av reinsdyr som beitet nær foten av vindturbinene ble spredt som bevis. Feltforskningen fortalte en annen historie. Sindre Eftestøl ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet sporet frittgående flokker med GPS-halsbånd fra 2011 og fremover og fant det motsatte: reinsdyrene reduserte beitingen innenfor en radius på ti kilometer fra vindturbinene, unngikk områder der vingene var synlige og flyttet kalvingen til steder utenfor synsvidde fra anleggene. Ved klart vær, rapporterte reindriftsutøverne, snudde dyrene seg ganske enkelt bort. Kløften mellom bransjens fortelling om sameksistens og GPS-dataene ble et av de mest omstridte punktene i rettsstriden.
Ingenting skjedde. Turbinene fortsatte å snurre. Regjeringen hevdet at retten hadde erklært konsesjonene ugyldige, men ikke pålagt riving. I over 500 dager etter Høyesteretts kjennelse var vindparkene i drift uten gyldige tillatelser. Reindriftsutøverne så på mens bladene snurret over beiteområdene deres, mens advokater debatterte hva «ugyldig» egentlig betyr.
I februar 2023 okkuperte aktivister Norges energidepartement i Oslo. Greta Thunberg deltok i blokaden. Hundrevis av demonstranter fylte gatene. Bildene gikk verden rundt. I mars 2023 ba energiminister Terje Aasland formelt om unnskyldning for den pågående menneskerettighetskrenkelsen. Det var et dramatisk øyeblikk. Men det endret ingenting i praksis.
De som faktisk var mest berørt, var de mest stille. Sør-Fosen sijte og Nord-Fosen siida, to små sør-samiske reindriftsfamilier med en samlet flokk på rundt 2 100 dyr, blokkerte aldri inngangen til et departement. De lot reinsdyrene beite, deltok i rettsmøter og ventet. Mens verdens medier dekket aktivistene i Oslo, befant reindriftsutøverne seg på platået og prøvde å holde dyrene i live gjennom nok en vinter med mindre beiteareal.
I desember 2023 og mars 2024 inngikk de forlik. Ikke fordi de ønsket det, men fordi de måtte. En reindriftsutøver fortalte norske medier at alternativet var at reindriften ganske enkelt ville opphøre å eksistere. Vilkårene: 14 millioner kroner i årlig erstatning, nye vinterbeiteområder som skal være klare innen 2026/2027, og vetorett over enhver konsesjonsforlengelse etter 2045. Ingen vindturbiner skulle fjernes. Sør-samene vant i landets høyeste domstol og måtte likevel inngå et kompromiss. Vindturbinene vant.
Erstatningsbeiteområdene har blitt en konflikt i seg selv. Regjeringen valgteHåmmålsfjellet-Sålekinna i Østerdalen, 250 kilometer fra Fosen, som vinterbeiteområde. Reinsdyrene skulle fraktes frem og tilbake med lastebil hver sesong. Området grenser til Tolga-Østfjell, det eneste viltreinområdet i Norge som er vurdert å ha tilfredsstillende forhold, og ligger mellom to andre ville flokker. Lokale bønder i Hodalen, en landsby med rundt 50 innbyggere, har i flere tiår sett tamrein ødelegge avlingene i nabodalene og frykter at det samme skal skje her. Gjerder for å hindre at tamme og ville flokker blandes, vil skjære gjennom skiløyper, jaktmarker og beiteområder for storfe og sauer. En bonde sa til NRK i juni 2026: «Urettferdigheten blir bare flyttet hit, noe som skaper en ny urettferdighet for oss.» Ordførerne i Tolga, Os og Engerdal har bedt regjeringen om å stanse prosessen fullstendig. Selv blant Fosen-samene er det uenighet om hvorvidt Østerdalen kan fungere. Den lovede fristen for 2026/2027 er allerede overskredet.
Saken har også åpnet et sår i det norske samfunnet.Antisamisk hatprat økte kraftig på nettet etter protestene. Mellom 2019 og midten av 2023 inneholdt én av fire Facebook-kommentarer om samene negative stereotyper, ifølge overvåking utført av Den norske menneskerettighetsinstitusjonen. Regjeringen lanserte en kampanje, «Sammen mot samehets», motanti-samisk hatprat, i slutten av 2023, og vedtok en handlingsplan mot rasisme som gjelder for perioden 2024 til 2027. For mange samer bekreftet reaksjonen det som århundrer med norwegisering aldri helt hadde klart å viske ut: at aksepten er tynnere enn den gir inntrykk av.
Motreaksjonen avdekket også en splittelse i det samiske samfunnet selv. Bare rundt 2 800 av Norges omtrent 50 000 samer er reindriftsutøvere. De aller fleste bor i byer, har vanlige jobber og har ingen tilknytning til reindrift. Da denanti-samiske stemningen nådde et høydepunkt, ble det ikke skilt mellom reindriftsutøvere og regnskapsførere. Samer som aldri hadde rørt et reinsdyr, befant seg plutselig i en situasjon der de måtte forsvare et levebrød som ikke var deres, og ble utsatt for fiendtlighet de ikke hadde gjort noe for å provosere frem. Noen mislikte å bli dratt inn i en debatt de ikke hadde noen interesse i. Omverdenen ser én gruppe; internt er avstanden mellom en reindriftsfamilie på Fosen-platået og en samisk lærer i Tromsø enorm.
Denne presedensen strekker seg langt utover dette platået. Reindriftsområdene dekker omtrent 40 prosent av Norges landareal. Høyesterettsdommen innebærer at ethvert fremtidig utbyggingsprosjekt i disse områdene – vindparker, gruver, veier, hyttefelt – kan møte den samme rettslige utfordringen. Norge trenger vindkraft for sin grønne omstilling. Landet har også bindende forpliktelser overfor urbefolkningen. Fosen viste at når disse to kolliderer, er svaret ikke entydig, ikke raskt og ikke rettferdig overfor dem som har minst å si.
Turbinene er synlige fra veien mellom Rørvik og Skarnsundbrua. De er vanskelig å overse. Åtti tårn, hvert over 100 meter høyt, på et treløst platå. Om de representerer fremskritt eller urettferdighet, avhenger av hvem du spør. Reinsdyrene har ingen mening. De trenger bare landet.
Den 11. oktober 2021 avgjorde Høyesterett enstemmig at konsesjonene for begge vindparkene var ugyldige. Turbinene ødelegger viktig vinterbeite for sørsamiske reindriftsutøvere, noe som krenker deres rett til å utøve sin kultur i henhold til FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Det var første gang Norges høyeste domstol avviste et industriprosjekt på grunnlag av urfolksrettigheter. Kjennelsen var entydig: ingen dissens, ingen forbehold.
Før kjennelsen hevdet vindparkutbyggerne at reinsdyr og vindturbiner kunne sameksistere. Tidlige studier av halvt tamme reinsdyr i små innhegninger nær vindturbiner viste rask tilvenning, og bilder av reinsdyr som beitet nær foten av vindturbinene ble spredt som bevis. Feltforskningen fortalte en annen historie. Sindre Eftestøl ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet sporet frittgående flokker med GPS-halsbånd fra 2011 og fremover og fant det motsatte: reinsdyrene reduserte beitingen innenfor en radius på ti kilometer fra vindturbinene, unngikk områder der vingene var synlige og flyttet kalvingen til steder utenfor synsvidde fra anleggene. Ved klart vær, rapporterte reindriftsutøverne, snudde dyrene seg ganske enkelt bort. Kløften mellom bransjens fortelling om sameksistens og GPS-dataene ble et av de mest omstridte punktene i rettsstriden.
Ingenting skjedde. Turbinene fortsatte å snurre. Regjeringen hevdet at retten hadde erklært konsesjonene ugyldige, men ikke pålagt riving. I over 500 dager etter Høyesteretts kjennelse var vindparkene i drift uten gyldige tillatelser. Reindriftsutøverne så på mens bladene snurret over beiteområdene deres, mens advokater debatterte hva «ugyldig» egentlig betyr.
I februar 2023 okkuperte aktivister Norges energidepartement i Oslo. Greta Thunberg deltok i blokaden. Hundrevis av demonstranter fylte gatene. Bildene gikk verden rundt. I mars 2023 ba energiminister Terje Aasland formelt om unnskyldning for den pågående menneskerettighetskrenkelsen. Det var et dramatisk øyeblikk. Men det endret ingenting i praksis.
De som faktisk var mest berørt, var de mest stille. Sør-Fosen sijte og Nord-Fosen siida, to små sør-samiske reindriftsfamilier med en samlet flokk på rundt 2 100 dyr, blokkerte aldri inngangen til et departement. De lot reinsdyrene beite, deltok i rettsmøter og ventet. Mens verdens medier dekket aktivistene i Oslo, befant reindriftsutøverne seg på platået og prøvde å holde dyrene i live gjennom nok en vinter med mindre beiteareal.
I desember 2023 og mars 2024 inngikk de forlik. Ikke fordi de ønsket det, men fordi de måtte. En reindriftsutøver fortalte norske medier at alternativet var at reindriften ganske enkelt ville opphøre å eksistere. Vilkårene: 14 millioner kroner i årlig erstatning, nye vinterbeiteområder som skal være klare innen 2026/2027, og vetorett over enhver konsesjonsforlengelse etter 2045. Ingen vindturbiner skulle fjernes. Sør-samene vant i landets høyeste domstol og måtte likevel inngå et kompromiss. Vindturbinene vant.
Erstatningsbeiteområdene har blitt en konflikt i seg selv. Regjeringen valgteHåmmålsfjellet-Sålekinna i Østerdalen, 250 kilometer fra Fosen, som vinterbeiteområde. Reinsdyrene skulle fraktes frem og tilbake med lastebil hver sesong. Området grenser til Tolga-Østfjell, det eneste viltreinområdet i Norge som er vurdert å ha tilfredsstillende forhold, og ligger mellom to andre ville flokker. Lokale bønder i Hodalen, en landsby med rundt 50 innbyggere, har i flere tiår sett tamrein ødelegge avlingene i nabodalene og frykter at det samme skal skje her. Gjerder for å hindre at tamme og ville flokker blandes, vil skjære gjennom skiløyper, jaktmarker og beiteområder for storfe og sauer. En bonde sa til NRK i juni 2026: «Urettferdigheten blir bare flyttet hit, noe som skaper en ny urettferdighet for oss.» Ordførerne i Tolga, Os og Engerdal har bedt regjeringen om å stanse prosessen fullstendig. Selv blant Fosen-samene er det uenighet om hvorvidt Østerdalen kan fungere. Den lovede fristen for 2026/2027 er allerede overskredet.
Saken har også åpnet et sår i det norske samfunnet.Antisamisk hatprat økte kraftig på nettet etter protestene. Mellom 2019 og midten av 2023 inneholdt én av fire Facebook-kommentarer om samene negative stereotyper, ifølge overvåking utført av Den norske menneskerettighetsinstitusjonen. Regjeringen lanserte en kampanje, «Sammen mot samehets», motanti-samisk hatprat, i slutten av 2023, og vedtok en handlingsplan mot rasisme som gjelder for perioden 2024 til 2027. For mange samer bekreftet reaksjonen det som århundrer med norwegisering aldri helt hadde klart å viske ut: at aksepten er tynnere enn den gir inntrykk av.
Motreaksjonen avdekket også en splittelse i det samiske samfunnet selv. Bare rundt 2 800 av Norges omtrent 50 000 samer er reindriftsutøvere. De aller fleste bor i byer, har vanlige jobber og har ingen tilknytning til reindrift. Da denanti-samiske stemningen nådde et høydepunkt, ble det ikke skilt mellom reindriftsutøvere og regnskapsførere. Samer som aldri hadde rørt et reinsdyr, befant seg plutselig i en situasjon der de måtte forsvare et levebrød som ikke var deres, og ble utsatt for fiendtlighet de ikke hadde gjort noe for å provosere frem. Noen mislikte å bli dratt inn i en debatt de ikke hadde noen interesse i. Omverdenen ser én gruppe; internt er avstanden mellom en reindriftsfamilie på Fosen-platået og en samisk lærer i Tromsø enorm.
Denne presedensen strekker seg langt utover dette platået. Reindriftsområdene dekker omtrent 40 prosent av Norges landareal. Høyesterettsdommen innebærer at ethvert fremtidig utbyggingsprosjekt i disse områdene – vindparker, gruver, veier, hyttefelt – kan møte den samme rettslige utfordringen. Norge trenger vindkraft for sin grønne omstilling. Landet har også bindende forpliktelser overfor urbefolkningen. Fosen viste at når disse to kolliderer, er svaret ikke entydig, ikke raskt og ikke rettferdig overfor dem som har minst å si.
Turbinene er synlige fra veien mellom Rørvik og Skarnsundbrua. De er vanskelig å overse. Åtti tårn, hvert over 100 meter høyt, på et treløst platå. Om de representerer fremskritt eller urettferdighet, avhenger av hvem du spør. Reinsdyrene har ingen mening. De trenger bare landet.