Kvitfjell betyr «hvitt fjell» på norsk. Dette skianlegget eksisterte ikke før Norge vant anbudet om å være vertskap for vinter-OL i 1994. Lillehammer trengte en skikkelig utforløype, og i 1990 startet byggingen på denne fjellsiden 58 kilometer nord for OL-byen.
Utforbanen ble tegnet av Bernhard Russi, den sveitsiske OL-mesteren som har blitt verdens fremste designer av olympiske skibakker. Løypa han skapte her, kalt Olympiabakken, regnes som en av hans aller beste. Den starter over tregrensen, har et fall på 838 meter over 3 kilometer og inkluderer hopp der utøverne flyr en lengde tilsvarende en fotballbane. «Russi-hoppet» er oppkalt etter sin skaper.
Løpene i 1994 bød på dramatikk. I utfor for menn slo amerikaneren Tommy Moe den norske favoritten Kjetil André Aamodt med bare fire hundredeler av et sekund. I utfor for kvinner vant tyske Katja Seizinger gull, mens amerikaneren Picabo Street tok sølv. Banen har vært vertskap for verdenscuprenn nesten hvert år siden den gang.
I motsetning til Hafjell, som fikk de tekniske øvelsene, ble Kvitfjell bygget utelukkende for fart. I dag har skianlegget utvidet seg til tre fjellsider med 29 kilometer med løyper. Det finnes løyper for alle nivåer, men den olympiske utforløypa er åpen for publikum de fleste dager. Det er et av de få stedene hvor fritidsskikjørere kan prøve seg på en ekte verdenscupløype. Ta med skarpe kanter og mot.
Anlegget pleier å åpne først i Norge og stenge sist, takket være pålitelig snø og snøkanoner på 80 prosent av løypene. Det er roligere enn mange alpine skianlegg, med minimale køer selv i høysesongen. Om sommeren byr fjellene på fotturer og sykling med tilknytning til den 90 kilometer lange Peer Gynt-stien.
