Det du nå reiser gjennom, tok nesten 20 år å bygge. Byggingen startet i 1923, og strekningen ble ikke fullstendig åpnet før i 1940. I nesten to tiår var denne dalen en arbeidsplass for opptil 280 menn samtidig.
Tunnelene var den største utfordringen. Av de tjue tunnelene på denne strekningen ble atten hugget ut helt for hånd – arbeiderne boret seg inn i fjellveggen, pakket dynamitt, trakk seg tilbake, sprengte, ryddet bort steinsprut, og gjentok så prosessen. Fremdriften var i gjennomsnitt én meter per måned. Bare Nåli-tunnelen tok elleve år å fullføre.
En tunnel lenger frem gjør en fullstendig 180-graders sving inne i fjellet. Teknikken kom fra Sveits. Robert Gerwig hadde vært en pioner innen spiraltunneler på sin Schwarzwaldbahn på 1870-tallet, og brukte dem senere på Gotthardbanens berømte sløyfer ved Wassen. Norske ingeniører studerte disse metodene – mange ved ETH Zürich – og tok dem med seg hjem.
Men hvordan holder man en buet tunnel i rett linje når man ikke kan se dagslys? Med en teodolitt – et presisjonsinstrument for å måle vinkler – og matematikk. Landmålerne delte kurven opp i korte, rette segmenter og målte små avviksvinkler ved hver stasjon i lampelys, i tillit til at beregningene deres ville føre begge ender sammen.
Arbeiderne bodde i brakker langs ruten – seksten menn på fire rom. De betalte selv for kokk, smed og dynamitt.
Lokale bønder konkurrerte hardt om transportoppdragene, og fraktet materialer med hest om natten og turister om dagen. Konkurransen førte til regelrette slåsskamper inntil trafikkpolitiet ble tilkalt.
