Det var i Eidsvollsbygningen at Norge ble en nasjon. Våren 1814 samlet 112 menn seg i denne bygningen og utarbeidet en av datidens mest radikale og demokratiske grunnlover i verden. Seks ukers arbeid. Deretter, den 17. mai, undertegnet de den. Denne datoen ble Norges nasjonaldag.
For å forstå hvorfor dette skjedde, må man kjenne til bakgrunnen. Norge hadde vært styrt fra København i over 400 år – først i en union med Danmark, deretter under eneveldig monarki fra 1660. Nordmennene hadde ikke noe å si om hvordan landet deres ble styrt.
Så kom napoleonskrigene. Danmark-Norge stilte seg på Frankrikes side – og tapte. I januar 1814 tvang Kiel-traktaten Danmark til å overlate Norge til Sverige som krigsbytte. Nordmennene nektet å godta dette. De ble ikke spurt om råd, og de hadde ikke tenkt å la seg bytte bort som eiendom.
Den danske prinsen Christian Frederik, som var stasjonert i Norge som guvernør, ble leder for motstandsbevegelsen. Den 16. februar 1814 samlet han en gruppe innflytelsesrike menn i nettopp denne bygningen til et hemmelig møte. De ble enige om at det norske folket, ikke den danske kongen, hadde rett til å bestemme Norges fremtid.
Det ble avholdt valg over hele landet. Representanter ble valgt fra hver region – bønder, prester, militære offiserer og kjøpmenn. På grunn av de store avstandene rakk ingen fra Nord-Norge frem i tide. De 112 som kom frem, ankom Eidsvoll påskedag, 10. april 1814.
Bygningen de gikk inn i, var en privatbolig – herskapshuset til industriellen Carsten Anker, som eide Eidsvoll Jernverk. Da det sto ferdig rundt 1770, var det Norges største trebygning. Anker hadde modernisert og utvidet den siden han kjøpte godset i 1794, men deler av andre etasje var fortsatt uferdige. Den store salen som var ment å vise frem kunstsamlingen hans, ble til Rikssalen – forsamlingssalen der grunnloven ble drøftet og undertegnet.
Representantene delte seg i to fraksjoner. Omtrent 80 gikk inn for full uavhengighet. Rundt 30 – Unionspartiet – mente at Norge burde forhandle med Sverige i stedet for å risikere krig. Til slutt vant uavhengighetspartiet. De utarbeidet en grunnlov basert på ideene fra den amerikanske og den franske revolusjonen: maktfordeling, folkesuverenitet og beskyttelse av individuelle rettigheter.
Den 17. mai ble grunnloven undertegnet, og Christian Frederik ble valgt til konge. Representantene tok hverandre i hendene og ropte: «Forent og trofast til Dovre faller!» – Dovre var en fjellkjede de anså som evig.
Uavhengigheten varte bare noen få måneder. Sverige invaderte landet den sommeren, og allerede til høsten inngikk Norge en union med Sverige. Men de beholdt grunnloven sin. Da Stortinget – det nye parlamentet – reforhandlet vilkårene, ga de faktisk den svenske kongen mindre makt enn den opprinnelige grunnloven hadde gitt Christian Frederik. Norge hadde internt selvstyre fra unionens første dag, og grunnloven la grunnlaget for full uavhengighet da den endelig kom i 1905.
Carsten Anker gikk konkurs i 1822 og mistet godset. Dikteren Henrik Wergeland ledet en innsamlingsaksjon for å redde bygningen, og i 1851 ble den overdratt til den norske staten som nasjonalt monument.
Bygningen har blitt restaurert i anledning av hvert større jubileum – 1864, 1914, 1964 og 2014. Men de tidligere restaureringene gjorde mer skade enn nytte. Arbeidet i 1964 var særlig skadelig – restauratørene fjernet alt gammelt tapet og maling uten å dokumentere hva som var der, og innredet deretter rommene slik at de skulle se «fine» ut, snarere enn å være historisk korrekte. Da restaureringen i 2014 startet, var bygningen i dårlig forfatning, og mye av Carsten Ankers opprinnelige interiør var gått tapt.
Restaureringen i 2014 kostet 384 millioner kroner og hadde en helt annen tilnærming. Forskere brukte mikroskoper for å finne små spor av original maling og tapetfragmenter. Det de oppdaget overrasket alle: det berømte maleriet av signeringen – som i dag henger i Stortinget – er helt feil. Rikssalen var ikke på langt nær så storslått som kunstneren fremstilte den 70 år senere. Veggene besto av enkle planker med synlige mellomrom, uten dekorative lister rundt dørene. Restaureringen i 2014 gjenopprettet ikke rommet til noe storslått – de gjenopprettet det til noe enklere. De «restaurerte det ned».
Kjelleren er også blitt rekonstruert. For første gang kan man nå se kjøkkenene der kokken tilberedte måltider til 112 sultne delegater, samt tjenestefolkets boligkvarter. Kontrasten mellom de elegante rommene ovenpå og de trange rommene nedenunder forteller sin egen historie om klasseskillene i 1814.
Du kan kun besøke bygningen på en guidet omvisning. Vær oppmerksom på at dette først og fremst er et sted for nordmenn – de fleste omvisningene foregår på norsk. Omvisninger på engelsk er begrenset til omtrent én per dag, så sjekk timeplanen og bestill i god tid hvis du trenger engelsk. Guidene er utmerkede og gir historien liv, men du vil få mer ut av opplevelsen hvis du forstår språket.
Rett ved siden av ligger Wergelands Hus, som rommer et demokrasisenter med portretter av mennene som undertegnet grunnloven.
Museet er åpent hele året.
