Eidsfoss jernverk ble grunnlagt i 1697 av generalløytnant Caspar Herman Hausmann, en mann av tysk-holsteinsk opprinnelse og halvbror til Norges guvernør. Han fikk omfattende føydale privilegier: rett til å høste skog, utnytte fosser og tvinge bønder fra rundt 300 gårder innenfor en radius på 40 kilometer til å produsere og levere trekull. Eieren av jernverket kunne til og med dømme arbeidere til bøter eller fengsel for mindre forseelser. Den første jernovnsplaten ble støpt i 1698 og avbildet verkets ni bygninger samt kong Christian V til hest. Etter Hausmanns død i 1718 drev enken hans, Karen Toller, virksomheten i nesten 25 år og viste seg å være en formidabel forretningskvinne.
Gullalderen inntraff under Peder von Cappelen, som kjøpte verket i 1795. En ny masovn bygget i 1822 ble ansett som den beste i Norge i nesten 40 år. Den seks meter høye smelteovnen ble drevet av et 17 meter høyt fossefall som satte vannhjul i gang, og som igjen drev blåsebelgene. Jernmalm måtte fraktes fra gruvene i Arendal på sørkysten og deretter transporteres over land med hest og vogn. Da prisene på stangjern kollapset på 1870-tallet, gikk den siste eieren konkurs i 1879, og masovnen ble slukket for godt.
På 1970-tallet ønsket selskapet å rive de gamle arbeiderhusene på Bråtagata, og kommunen ga tillatelse til dette. En liten gruppe lokale aktivister, støttet av kunstnere og Riksantikvaren, den nasjonale kulturminneforvaltningen, kjempet imot. Etter massivt press fra media ble forvaltningen av bygningene overført til en stiftelse, og frivillige restaurerte dem gjennom dugnad i lokalsamfunnet. Kunstnere og håndverkere flyttet inn i de restaurerte bygningene og skapte et levende kulturkvarter. Hovedherregården, som antakelig ble bygget på 1740-tallet og har vært fredet siden 1923, ble omgjort til en stiftelse i 1990. I dag kombinerer stedet kulturarvsutstillinger, kunstneratelierer, gallerier og en fungerende rustfrittstålfabrikk – tre århundrer med industrihistorie lag på lag på samme sted.
Gullalderen inntraff under Peder von Cappelen, som kjøpte verket i 1795. En ny masovn bygget i 1822 ble ansett som den beste i Norge i nesten 40 år. Den seks meter høye smelteovnen ble drevet av et 17 meter høyt fossefall som satte vannhjul i gang, og som igjen drev blåsebelgene. Jernmalm måtte fraktes fra gruvene i Arendal på sørkysten og deretter transporteres over land med hest og vogn. Da prisene på stangjern kollapset på 1870-tallet, gikk den siste eieren konkurs i 1879, og masovnen ble slukket for godt.
På 1970-tallet ønsket selskapet å rive de gamle arbeiderhusene på Bråtagata, og kommunen ga tillatelse til dette. En liten gruppe lokale aktivister, støttet av kunstnere og Riksantikvaren, den nasjonale kulturminneforvaltningen, kjempet imot. Etter massivt press fra media ble forvaltningen av bygningene overført til en stiftelse, og frivillige restaurerte dem gjennom dugnad i lokalsamfunnet. Kunstnere og håndverkere flyttet inn i de restaurerte bygningene og skapte et levende kulturkvarter. Hovedherregården, som antakelig ble bygget på 1740-tallet og har vært fredet siden 1923, ble omgjort til en stiftelse i 1990. I dag kombinerer stedet kulturarvsutstillinger, kunstneratelierer, gallerier og en fungerende rustfrittstålfabrikk – tre århundrer med industrihistorie lag på lag på samme sted.
