I en tidligere firefamiliesarbeiderbolig i Haakonsgaten 51–53 viser to autentisk innredede leiligheter hverdagslivet i en norsk bedriftsby. Første etasje er innredet slik den ville ha sett ut på 1920-tallet, da opptil 15 barn og deres foreldre kunne bo tett sammen i to rom og et kjøkken. Overste etasje viser et interiør fra 1960-tallet. Museet åpnet i 1989 og er en del av Ryfylkemuseet. En utstilling fra 2019 med tittelen «Under røyken» handler om hva det innebar å jobbe ved smelteverket, å være husmor og å vokse opp i industriens skygge.
Selve gaten forteller en historie. Haakonsgaten strekker seg fra fabrikkporten til direktørens villa, og arkitekturen gjenspeiler klassesamfunnet i industrisamfunnet. Nærmest støyen og støvet bodde de lavest rangerte arbeiderne; lenger opp bodde formenn og funksjonærer i stadig finere hus; øverst bodde direktøren. Som forfatteren Kjartan Fløgstad, som vokste opp i Sauda, skrev: Langs denne aksen fikk den sosiale lagdelingen i industrisamfunnet sitt arkitektoniske uttrykk. En spasertur gjennom Åbøbyen gjør dette synlig i treverk og maling.
Det mørkeste kapittelet er «lungebrann». I åpenovnsperioden fra 1923 og utover til slutten av 1930-årene utviklet arbeiderne i ovnhuset symptomer som begynte som en forkjølelse og endte med et blåfarget ansikt. Legene benektet i første omgang sammenhengen med fabrikkgassene. Omtrent 200 arbeidere anslås å ha dødd av utslippene, noe som var åtte ganger høyere enn dødeligheten av lungebetennelse i den generelle befolkningen. Overgangen til lukkede smelteovner på slutten av 1930-tallet reduserte dødsfallene dramatisk. I 1970 innledet 240 ovnsarbeidere en fem ukers villstreik som ble en av Norges politisk mest betydningsfulle arbeidskonflikter, foreviget i Tor Obrestads roman «Sauda! Streik!» fra 1972.
Selve gaten forteller en historie. Haakonsgaten strekker seg fra fabrikkporten til direktørens villa, og arkitekturen gjenspeiler klassesamfunnet i industrisamfunnet. Nærmest støyen og støvet bodde de lavest rangerte arbeiderne; lenger opp bodde formenn og funksjonærer i stadig finere hus; øverst bodde direktøren. Som forfatteren Kjartan Fløgstad, som vokste opp i Sauda, skrev: Langs denne aksen fikk den sosiale lagdelingen i industrisamfunnet sitt arkitektoniske uttrykk. En spasertur gjennom Åbøbyen gjør dette synlig i treverk og maling.
Det mørkeste kapittelet er «lungebrann». I åpenovnsperioden fra 1923 og utover til slutten av 1930-årene utviklet arbeiderne i ovnhuset symptomer som begynte som en forkjølelse og endte med et blåfarget ansikt. Legene benektet i første omgang sammenhengen med fabrikkgassene. Omtrent 200 arbeidere anslås å ha dødd av utslippene, noe som var åtte ganger høyere enn dødeligheten av lungebetennelse i den generelle befolkningen. Overgangen til lukkede smelteovner på slutten av 1930-tallet reduserte dødsfallene dramatisk. I 1970 innledet 240 ovnsarbeidere en fem ukers villstreik som ble en av Norges politisk mest betydningsfulle arbeidskonflikter, foreviget i Tor Obrestads roman «Sauda! Streik!» fra 1972.